Rommet

Som vanlig virker det som Rommet tar seg lange, ufortjente ferier, men det er heller et tegn på kvalitet. I stedet for å blåse alle tanker og følelser ut på weben så fort man får en tanke eller følelse, veier vi ordene nøysommelig før noe skrives. Nå skal det sies at jeg nå har en del på hjertet, og det spenner seg fra positive sommeropplevelser til negative framtidsutsikter og tilslutt et litt kritisk syn på en av nyhetssakene fra sommeren.

Sommeren er hellig. Beste årstiden uten tvil. En av hovedgrunnene er at sportsbegivenhetene står i rekke og rad. Det begynte med tidenes europamesterskap i fotball. Nesten alle lagene spilte bedre enn forventet, og her hjemme var vi bare glade til for at Norge ikke var kvalifisert. Det ville blitt flaut. Så ble vi vitne til tidenes Wimbledon-turnering. Finalen er allerede en klassiker, og selv om klysa fra ferieøya vant, så var man bare stumme av beundring etter kampen. Deretter Tour de France. Årets sykkelevent, og er det en ting som er sommer for meg, så er det 4-5 timer foran skjermen med Kaggestad og Paasche. De fleste italienerne og halvparten av spanjolene er dopa, men moro er det læll. And as we speak, så finner de niogtyvende olympiske leker plass i Beijing. Og det er de ekte lekene, sommerlekene, og ikke de nordiske lekene som foregår. Den onaneringen av oss som er født med ski på bena, kalt vinter-OL, blir bare en vag skygge av det som er de ekte, stolte og tradisjonsrike lekene. Aleksander Dale Oen er vel allerede mer kjent enn Bjørn Dæhlie. Og selv om sommer-OL har en del rare grener, er det svært fascinerende. Her om dagen brukte jeg en snau time på å se på herrefinalen i synkronstup. Noen idretter kunne de kanskje allikevel droppet, de idrettene hvor OL ikke blir høydepunktet. Fotball, håndball, tennis og sykling. Men det hadde ødelagt for den norske medaljesankingen, så vi skal vel bare være glade til. Ja, under sommer-OL heier jeg til og med på de norske håndballjentene.

Som en liten nyhet fra OL, vil jeg vise til en sak hvor det har blitt utvist oppførsel i god Rommet-stil. Link

Alt dette OL-pratet får oss over i en av mine sterkeste hatkjepphester, nemlig den norske søknaden om vinter-OL i 2018. For det første burde vi aldri søkt, for det andre så gikk man hen og lot Tromsø få søknaden. Av de tre byene som søkte, var Tromsø helt klart det mest idiotiske alternativet. Det er en liten og svært værutsatt by. Jeg har kun vært der noen dager i slutten av mai, men ville aldri i min villeste fantasi satt mine ben der i februar. En ting er været, en annen ting er det rent praktiske og økonomiske. Hvor skal alle deltakerne, støtteapparatet, delegasjonene og tilskuerne holde hus? Det kan jo selvsagt bygges og spyttes inn milliarder til dette, men etter de fjorten dagene(eller åtteogtyve, da øvelser som utfor og skiflyging kommer til å bli utsatt i det lengste) med ”festivitas”, hva da? Skal det være boplasser for gjennomreisende flyttsamer? Et malplassert Skippagurra? Det ender vel opp som et gigantmottak for asylsøkere. Og hva med alle de nye anleggene som må bygges. Vil de få nordlendingene ut av fiskeskøytene og tippekioskene og uti bakken? Vel, jeg er skeptisk, nordlendingene er sære og liker best å gjøre det de har gjort i alle år. Så over på det økonomiske. Det må da finnes tusen ting som er bedre å bruke norske skattebetaleres penger på enn dette. Selv om det ikke er spesielt politisk korrekt å si, så er det bedre å bruke pengene til å senke bensinprisene enn å skjenke ”Nordens Tbilisi” vinter-OL. Blir dette gjennomført, skal jeg som en protest, og selv om det aldri vil bli snakk om noen større summer, flytte til et skatteparadis, så den norske stat aldri vil kunne søle bort mine skattepenger.

Vi avslutter med en liten nyhet fra sommerens mediebilde, som har en svært personlig innflytelse. Det var en beruset nordlending som ble anholdt for ett eller annet, og kalte dermed politibetjenten flere skjellsord, deriblant ”homo”. Betjenten anmeldte forholdet, sa han følte seg krenket av nordlendings hentydninger til hans seksuelle legning. Etter mye om og men dømte Haparanda tingrett at ”homo” ikke er et skjellsord, og at anmeldelsen måtte trekkes. ”Homo” er jo klart et av mine mest brukte skjellsord, og jeg vil gjøre det klart, selv om Haparanda tingrett vil det annerledes, at ”homo” fra min munn er å regne som et skjellsord.

”Not that there`s anything wrong with that”

Dette stykket ble skrevet på fredag, 15 august, 2008 klokken 00:22 og ble skrevet under Ukategorisert. Du kan følge diskusjonen via en RSS 2.0 strøm for innleggets kommentarer. Du kan kommentere under, eller eller peke til denne permanente pekeren fra din egen blogg. Din kommentar blir synlig umiddelbart, men den kan bli sensurert ved en senere anledning.